// Historie og samfunn // Sparkeføre Adventskalender

Handlekurv

 
Sparkeføre Adventskalender av
Beate Heide
Forfatter:
Beate Heide
Forlag:
Penn & Øre
Format:
Innbundet
Språk:
Norsk
Utgitt:
2014
Pris: 200,-

Beskrivelse av boken
Det var lite som kunne overskygge gleden over å kunne ta frem sparken da jeg var barn. Den stod klemt inn i kjelleren blant sykler og ski og anna skrot som samla sæ i kjelleren. Endelig var føret blitt sånn at det gikk an å ta den ut. Helst burde det være litt glatt, slik at sparken fikk skikkelig fart, men det viktigste var at det var nok frost og snø. Det var en gledens dag, for i den tiden visste vi å glede oss over småting.

I min barndom var det få som hadde bil, og vi unger var foreldrenes føtter til å springe ærend; enten vi skulle handle noe avglemt på butikken, eller bringe bud til noen. Da var det å gå. Det tok sin tid all den gåingen, for små barneføtter. Når sparken var kommet ut, og det var godt sparkeføre, var det bare en fryd å utføre de ellers så kjedelige pliktene. Hui hei, for en fart den fikk! Noen ganger sprang jeg sparken i gang, for så å hvile på farten, med en fot på hver meie og vinden som friskt lekte mot de varme kinnene. Da var jeg konge på veien.

Aller best var det å leke sparketog ned bakker. På Haugnes hadde vi den lange skolebakken. Der var det bratt og nesten litt nifst å sette utfor i sparketoget. Med skrål og roping ble toget sprunget i fart, og vi som eide sparkene satt på setene, og holdt toget sammen ved å holde i sparken foran – og med bare en styrmann bakerst. Det hvinte om ørene og tårene spratt – vi ropte, lo og huiet. Var vi uheldige, havarerte vi under stor latter, og fikk snø i både nakken og på håndleddene. Var føret riktig godt skled vi helt ned til Oddvar-butikken, hvor toget oppløste seg, sparkene ble dratt løs fra hverandre og vi begynte på den lange veien opp bakken, for å ta enda en tur, og så enda en, helt til det var på tide å gå hjem og få kveldsmat. Det er ikke rart vi sov godt etterpå; etter all den moroa og den friske luften.

Når jeg tar frem sparken som voksen, er det som om fordums sparketurer sitter som et vagt minneavtrykk et sted i erindringen. Det er fint med slike minner.

https://soundcloud.com/b-rd-mathisen/sparkef-re